Uttrykket "The 20 Mile March" kommer fra Jim Collins. Han
bruker dette uttrykket blant annet i en beskrivelse av Amundsen og Scott sine
ulike veier til polpunktet. Forskjellen ligger i hvordan begge valgte å
forflytte seg. De startet omtrent samtidig under like forhold, men resultatet
ble jo ganske ulikt.
Utrykket betegner at Amundsen
bestemte seg for hvor langt laget skulle gå hver dag. Dette opplegget fulgte de
slavisk uavhengig av vær. Selv på godværsdager, hvor laget kunne beveget seg lenger,
valgte de å stoppe, mens Scotts lag brukte disse dagene til å "pøse på".
Resultatet var at Scott sitt lag ble utslitt, og brukte mer tid på å hente seg
inn igjen. Amundsen sitt lag brukte ikke opp reservene og hadde energi til å
fortsette også i dårlig vær. Resultatet taler for seg selv; Amundsen klarte
oppgaven, mens Scott døde underveis.
Collins trekker også parallellen
opp mot selskaper som jobber jevnt og trutt og ikke slenger seg på oppganger.
Disse selskapene viser seg å ha større sjanser for å lykkes langsiktig enn de
som "hopper og spretter".
Etter å ha lest historien til
Collins, ble det naturlig for meg å trekke parallellen over mot det å ha møtt
veggen, eller å komme tilbake igjen i arbeidslivet etter å ha vært sykemeldt i
lengre tid. Dette er en situasjon som mange vil kjenne seg igjen i. Jeg kjenner
mange mennesker som har opplevd ulike varianter av dette og av forskjellige årsaker.
Fellesnevneren er at man har en vei "å gå" tilbake, og at alt
avhenger av hvordan man håndterer denne perioden.
Jeg møtte selv veggen for en del år
siden etter å ha "misbrukt" kroppen på å jobbe lange dager i tillegg
til pendling over en periode på mange år. Det gikk så langt at jeg en kveld
fikk kraftig hjerteflimmer og ble sendt på sykehus i ambulanse - en skremmende
opplevelse. Det viste seg å være kroppen som ga beskjed om at "nok er nok".
Jeg hadde heldigvis en lege som skjønte hva som egentlig var problemet og
sykmeldte meg, og ga klar beskjed om å roe ned.
Perioden etter fortonet seg som et
langt slit, hvor bare det å spise middag med familien medførte at jeg måtte
legge meg utslitt i sengen og slappe av etterpå. Det at folk snakket rundt meg
ble for mye lyder å forholde seg til og medførte at hodet "kokte". Å
gå på butikken var en utmattende øvelse og kunne medføre at jeg måtte slappe av
i sengen et par timer etterpå. Det som føltes spesielt var å være sykmeldt når
man så 100 % frisk ut. Her måtte jeg jobbe med meg selv og bare akseptere at
jeg faktisk var for syk til å være i arbeidslivet.
Veien tilbake tok nær 6 måneder. I starten
av perioden hadde jeg innimellom gode dager. Da var det fristende å
gjøre ekstra mye, siden jeg følte meg ovenpå. Dette angret jeg på dagen etter, da
jeg igjen hadde en dårlig dag. Overskuddet var ikke der siden jeg hadde brukt
det opp dagen før, og medførte at jeg bare ble enda mer sliten - altså en
dårlig spiral. Jeg fikk etter hvert respekt for jobben som måtte gjøres og
skjønte at dette kom til å ta tid. Redningen ble daglige gåturer på 1 - 2
timer for meg selv – noe jeg gjorde uansett vær. Sakte men sikkert kom
overskuddet sigende tilbake. Jeg klarte å unngå å falle for fristelsen til å
øke tempoet og fremskynde en friskmelding. Det er viktig å "time" arbeidsstart
riktig, slik at man ikke ramler tilbake i løpet av noen måneder. Det er også et
poeng å ikke nødvendigvis å starte med fullt "trøkk" med engang,
men ha en gradvis opptrapping. Utfordringen er arbeidsgiver, som kanskje lett
vil "spise opp" mer av tiden. Oppfordringen min er; sett klare
grenser og tør å være "egoist".
Moralen er å ha respekt for "veien
tilbake". I denne tiden vil man sannsynligvis ha både gode og dårlige
dager og de kommer gjerne etter hverandre "hulter til bulter". Det å
jobbe jevnt og trutt og ikke "ta av" på gode dager, vil bidra til at man
raskere blir bedre.
Å ha uttrykket, "The 20 Mile
March", med seg i hverdagen er en god leveregel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar